Endelig kan jeg starte igjen, en ny vår, fuglesang, varmere vær og nå endelig; nye Silkepapir! Livet smiler (ved store åpninger har man lov å bruke floskler!), og et litt turbulent år er tilbakelagt. Ikke noe dramatisk, men mange små ting som har gjort at alt annet enn det praktiske har måtte vike. Vi har bygget hus, vi har flyttet fra alt som er kjent, vi har bodd i en leid leilighet, vi har solgt et gammelt og kjært (men trekkfullt) hus og ikke minst har jeg byttet jobb og fått litt andre arbeidsoppgaver.
Nå står vi altså her, på andre siden av året fyllt med de store prosjektene. Nå vil jeg ha tid for de små. Sette frø, se de spire, plukke hvitveis, gå på tur bake og sy. Som jeg gleder meg! Det føles som om vi er på rett vei. Hvordan ble en byjente slik da?
Det startet vel på kjøkkenet til bestemor, ute på landet, der man hang over hennes daglige rutiner og sugde alt som skjedde til seg. Hvordan hun laget middag, bakte brød, vasket tøy og stoppet strømper. Hvordan pustepausene hennes bestod i å hekle noen mm videre på julepresangen, eller duken som skulle loddes ut på basar. Der det meste man gjorde hadde en nytteverdi og fløt frem på munter trall over kjøkkenbordet. Her lærte jeg mye, og det lå inni meg. I mange år. Sakte men sikkert dukker disse minnene opp igjen. Det er en trygghet i de, det er noe jeg likte, og nesten trodde jeg hadde glemt. Men så skal man skape sitt eget hjem, og heldigvis flyter mye av det opp til overflaten igjen. Det er nesten magisk det!
Velkommen tilbake til Silkepapir!
